I januar var vi hos veterinæren siden Junior ofte kastet opp og hadde løs mage. Ofte i dette tilfellet var nesten hver dag og flere ganger om dagen. Junior var også veldig tynn og stresset veldig mye. Han tok ikke til seg lærdom og slet med fokus. Denne veterinæren mente at han muligens var stresset fordi han hadde for mye testosteron og bodde med en annen hund.
Vi var rimelig fortvilt da vi dro der fra, siden vi ikke kjente igjen denne beskrivelsen av Junior.
Vi var rimelig fortvilt da vi dro der fra, siden vi ikke kjente igjen denne beskrivelsen av Junior.
Siden han var vårt store samtaletema både oss i mellom og med venner ble situasjonen drøftet hver dag, flere timer. Det var uholdbart å la han være hjemme når vi andre dro på lange turer. Likevel var det ikke greit å ta han med siden han alltid kastet opp og hadde løs mage på turer. Han virket å være veldig ubekvem med hele situasjonen. Det gjorde vondt å se han slik.
Jeg og en god venninne tok han med til en ny veterinær et par uker etter forrige besøk. Vi nektet å slå oss til ro med at det bare var stress... Hvor kom stresset fra? Det kunne jo ikke komme fra intet?
Hos den nye veterinæren fikk vi først vanlig undersøkelse. Jeg påpekte at han hadde vist tegn til smerter når vi tok av og på sela. Men dette var ikke mulig å fremprovosere hos han under besøket. Vi ble anbefalt å ta urin og blodprøver og dagen etter fikk vi ny time.
Prøvene viste seg å være fine, så neste steg ble røngten med kontrastveske.
Junior ble lagt inn uken etter og resultatet viste at kontrastvesken hadde store problemer på passasjen mellom magesekk og tarm. For å finne ut av dette måtte de undersøke han med kamera i svelg og magesekk.
Ei uke etterpå var vi på nytt hos veterinæren og leverte Junior. Undersøkelsen med både kamera og kontrastgrøt viste at Junior hadde for stort spiserør. Han fikk derfor diagnosen Megaøsofagus. Utenom dette hadde han en kraftig betennelse i magensekken, og måtte gå på spesialdiett. Utsiktene med denne sykdommen er både og. Noen kan leve med den i flere år, andre ikke. Det var en stor risiko for at maten hans skulle havne i lungene hans og forårsake lungebetennelse.
Junior måtte på en spesialdiett. Virket for oss mente at vi måtte måle opp nøyaktig mengde mat/vann som ble stavmikset til en passende flytende grøt. Junior fikk 4 små måltider hver dag fra et punkt høyt oppe. Han hadde en fast "matstol" hvor bakbeina var i bakken og forbeina på stolen, slik at maten kunne gli ned i magesekken. Junior skjønte fort poenget, og sprang til matstolen når maten hans var klar.
Vi gikk jevnlig til kontroll hos veterinæren. Junior spiste medisiner og mat. Oppkastet varierte, mens den løse magen avtok litt. Men vekten hans raste og den kroniske betennelsen hans i magen slet vi med å få bukt med. Han greide ikke å legge på seg og var 8-9 kg til slutt.
I april var siste gang vi dro til veterinær. På dette tidspunktet var Junior et lite skjelett. Vi måtte kle han godt med varmedekken for at han skulle holde varmen. Han var veldig utilpass og stresset avtok ikke selv når magen ble litt bedre. Han var konstant sulten og oppslukt av mat. Lille vakre Junior... Han hadde det ikke bra.
16 april tok vi farvell med Junior. Veterinæren anbefalte enthanasi av dyrevernsmessige årsaker og Juniors kroniske sykdomsbilde. Vår lille kjære Junior, som bare fikk bli 2 år og 1 mnd gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar